No har eg hatt meg ei lita stund inne på you tube og høyrt på han, nydelig. Dock of the bay, ja den var kjend høyrde eg. These arms of mine, finfin 🙂
Nokre andre også gav meg “gåsehud” i natta, inderleg framført.
ayayay, god morgon, god morgon frå solbyen Bergen, Marie – Otisen er ein fining, diverre døyde han, som så mange andre, altfor ung – men det er ei fin blå arv han etterlot seg!
(og skal ein tru Håvamål så er “dom om dauden kvar” noko av det viktigaste her i livet – det lærte i det minste lektor Willumsen oss der nede på Katedralskulen 😀 )
Sweet soul music & sweet soul imagery, brother. Just sitting under that wild & open sky, feeling free with that Cohibas, some mighty fine soul songs and enjoying the magic of a crazy life. Resting here beside you never felt better, captein.
ay, Fritsch, it was a fine afternoon indeed, sweet soul music coming out of that seemingly empty vastness around me – blue notes out of a blue sky, pal … blue notes out of a blue sky ……. 😀
Minimalist? Yes, because of the patterns shown here. No, because of all the imaginations and musics flowing through this blue sky. And I need now to turn some webradio on! And, no, it’s not Otis, it’s Raphael Saadiq doing what he can. And that’s not bad, man!
ay, Francis – Old Man Captain K had never even heard of Raphael Saadiq, but man, he’s got the power and the punch! cool stuff! groovin’ to the Stone Rollin’ album right now! thanks, buddy!
ay, Ceci, guapa – for et flott opptak (som jeg aldri har sett før). det fanger intensiteten… nærværet …. og den utemmede musikaliteten som bodde i Otis og backingbandet hans… rørende å se hans siste opptreden….
Otis og resten av Stax/Volt-line up’en spilte forøvrig i Oslo halvåret tidligere, og hele konserten ble spilt inn av NRK:
Yeah, in glorious black & white,
Du vet, eller, det gjør du nok kanskje ikke, at jeg ble introdusert for Otis og Aretha og en gru bråte andre soulartister for ikke så mange år siden av min gode venn Carl. Jeg husker ikke alle navnene men de to jeg husker er de to jeg har nevnt, og den låten jeg husker aller best er denne som jeg linket til. Og jeg syns fortsatt den er den beste. Selv om Dock of the bay er veldig søt, så syns jeg Otis Redding hadde mistet noe i den låten. Den mangler noe av den intensiteten og overbevisningen som jeg syns jeg finner i alt det andre han gjorde. Det er litt som om han bare står og synger med hendene i lomma, om du forstår hva jeg mener.
Soul music – det ligger noe forpliktende i det begrepet. Det skal gripe oss, ta fatt i sjelen vår og formidle en innlevelse som artisten må tørre å utlevere. Det er akkurat det jeg opplever med Otis Redding og Aretha Franklin, at de turde å utlevere seg gjennom uttrykket sitt Og merkelig nok finner jeg noe av det samme i en hvit artist: Al Kooper, og senere oppdager jeg John Mayall. Kanskje ikke soul, men so what? Brings tears to my eyes…
ayayay, Ceci, guapa – de fleste soul-entusiaster er sikkert enige med deg i at Otis og Aretha var de …. mest begavede utøverne i Stax/Atlantic-systemet, og hvis du først stikker en revolver i ryggen på meg og tvinger meg til å velge så tror jeg at min absolutte favoritt er Aretha….. 1967-versjonen hennes av Otis Redddings “Respect” åpnet en gang i tiden mine ører både for Southern soul og alle de andre flotte innspillingene hun gjorde på den tiden ….
(Gud, som mange andre menn kan jeg nerde om musikk i timesvis 😀 )
*ler*
Dock of the Bay er en flott sang, men den er, som du påpeker, strengt tatt ikke representativ for Otis Reddings’ produksjon. han sikter seg inn mot et bredere – kanskje hvitere – publikum med denne innspillingen, og har dempet den gospel-inspirerte intensiteten sin adskillige hakk. vokalen er roligere, mer kontrollert … mer laidback. og formidler veldig fint den laidbacke stemningen i teksten også … lytteren kan se ham for seg der han sitter på kaikanten og ser tidevannet rulle inn og ut, ser skipene komme og gå and still that loneliness won’t leave him alone….. det er flott – men er det egentlig soul? hvem vet 😀
(der nerdet jeg litt igjen *sukk* 😀 )
Broken Wing er sjelfull nok for meg forresten, og det var en …. rar video. den var rar – tom – men jeg likte den ….
Kompani K: Onkel Osvalds Orkester, Spelar Til Dans 
Sånn har dagen vore her med 🙂
Kva er det han syng på radioen, Otisen?
haha, hey, MT, oooh ein kunne jo ønska seg These Arms Of Mine, men det er alltid Dock Of The Bay, baby, det er alltid Dock Of The Bay 😀
*ler*
Hepp på deg!
No har eg hatt meg ei lita stund inne på you tube og høyrt på han, nydelig. Dock of the bay, ja den var kjend høyrde eg. These arms of mine, finfin 🙂
Nokre andre også gav meg “gåsehud” i natta, inderleg framført.
Godnattklem herifrå 🙂
ayayay, god morgon, god morgon frå solbyen Bergen, Marie – Otisen er ein fining, diverre døyde han, som så mange andre, altfor ung – men det er ei fin blå arv han etterlot seg!
(og skal ein tru Håvamål så er “dom om dauden kvar” noko av det viktigaste her i livet – det lærte i det minste lektor Willumsen oss der nede på Katedralskulen 😀 )
Hepp!
Sweet soul music & sweet soul imagery, brother. Just sitting under that wild & open sky, feeling free with that Cohibas, some mighty fine soul songs and enjoying the magic of a crazy life. Resting here beside you never felt better, captein.
All the best & safe travels, Fritsch.
ay, Fritsch, it was a fine afternoon indeed, sweet soul music coming out of that seemingly empty vastness around me – blue notes out of a blue sky, pal … blue notes out of a blue sky ……. 😀
keep it dry, buddy!
Hepp!
Minimalist? Yes, because of the patterns shown here. No, because of all the imaginations and musics flowing through this blue sky. And I need now to turn some webradio on! And, no, it’s not Otis, it’s Raphael Saadiq doing what he can. And that’s not bad, man!
ay, Francis – Old Man Captain K had never even heard of Raphael Saadiq, but man, he’s got the power and the punch! cool stuff! groovin’ to the Stone Rollin’ album right now! thanks, buddy!
Hepp!
You won’t regret it
Women don’t forget it
Love’s their happiness
Their whole happiness
And it’s all so easy
Just try a little tenderness
The way to win a woman’s heart 🙂
ay, Ceci, guapa – for et flott opptak (som jeg aldri har sett før). det fanger intensiteten… nærværet …. og den utemmede musikaliteten som bodde i Otis og backingbandet hans… rørende å se hans siste opptreden….
Otis og resten av Stax/Volt-line up’en spilte forøvrig i Oslo halvåret tidligere, og hele konserten ble spilt inn av NRK:
http://www.allmusic.com/album/stax-volt-revue-live-in-norway-1967-mw0001578200
it’s pure magic, og er kommersielt tilgjengelig bl.a. fra amazon. jeg skreiv forresten om det i en litt annen sammenheng i februar: https://knutsvik.wordpress.com/2012/02/19/day-four-red-beans-and-rice/ 😀
ooooooog A Little TenderHepp fra Gamle Kaptein Knutsvik, baby 😀
Yeah, in glorious black & white,
Du vet, eller, det gjør du nok kanskje ikke, at jeg ble introdusert for Otis og Aretha og en gru bråte andre soulartister for ikke så mange år siden av min gode venn Carl. Jeg husker ikke alle navnene men de to jeg husker er de to jeg har nevnt, og den låten jeg husker aller best er denne som jeg linket til. Og jeg syns fortsatt den er den beste. Selv om Dock of the bay er veldig søt, så syns jeg Otis Redding hadde mistet noe i den låten. Den mangler noe av den intensiteten og overbevisningen som jeg syns jeg finner i alt det andre han gjorde. Det er litt som om han bare står og synger med hendene i lomma, om du forstår hva jeg mener.
Soul music – det ligger noe forpliktende i det begrepet. Det skal gripe oss, ta fatt i sjelen vår og formidle en innlevelse som artisten må tørre å utlevere. Det er akkurat det jeg opplever med Otis Redding og Aretha Franklin, at de turde å utlevere seg gjennom uttrykket sitt Og merkelig nok finner jeg noe av det samme i en hvit artist: Al Kooper, og senere oppdager jeg John Mayall. Kanskje ikke soul, men so what? Brings tears to my eyes…
ayayay, Ceci, guapa – de fleste soul-entusiaster er sikkert enige med deg i at Otis og Aretha var de …. mest begavede utøverne i Stax/Atlantic-systemet, og hvis du først stikker en revolver i ryggen på meg og tvinger meg til å velge så tror jeg at min absolutte favoritt er Aretha….. 1967-versjonen hennes av Otis Redddings “Respect” åpnet en gang i tiden mine ører både for Southern soul og alle de andre flotte innspillingene hun gjorde på den tiden ….
(Gud, som mange andre menn kan jeg nerde om musikk i timesvis 😀 )
*ler*
Dock of the Bay er en flott sang, men den er, som du påpeker, strengt tatt ikke representativ for Otis Reddings’ produksjon. han sikter seg inn mot et bredere – kanskje hvitere – publikum med denne innspillingen, og har dempet den gospel-inspirerte intensiteten sin adskillige hakk. vokalen er roligere, mer kontrollert … mer laidback. og formidler veldig fint den laidbacke stemningen i teksten også … lytteren kan se ham for seg der han sitter på kaikanten og ser tidevannet rulle inn og ut, ser skipene komme og gå and still that loneliness won’t leave him alone….. det er flott – men er det egentlig soul? hvem vet 😀
(der nerdet jeg litt igjen *sukk* 😀 )
Broken Wing er sjelfull nok for meg forresten, og det var en …. rar video. den var rar – tom – men jeg likte den ….
ha en fortsatt sjelfull weekend, guapa 😀
Hepp!